Etter norsk rett har de biologiske foreldrene det primære ansvaret for barns omsorg, mens det offentlige har et subsidiært ansvar i de tilfeller hvor foreldrene ikke kan gi god nok omsorg.

Barneverntjenesten kan gripe inn i omsorgssituasjonen med både hjelpetiltak som utføres i hjemmet hos familien, såkalt frivillig hjelpetiltak, og fremme sak om omsorgsovertakelse dersom det ikke lenger er forsvarlig at barnet blir boende for foreldrene, altså iverksette tvangstiltak. 

Den offentlige ansvarlige instans er barnevernet, som er organisert under kommunene. Barnevernet er en forebyggende virksomhet som skal hjelpe barn og unge som er rammet av omsorgssvikt. Barnevernet er også pliktig til å hjelpe foreldre gjennom forskjellige tiltak for å bedre deres omsorgsevne. Barnevernets myndighet og mandat er regulert i barnevernloven.

Ny barnevernlov trådte i kraft 01.01.2023, som i all hovedsak viderefører i gjeldende prinsipper.

Loven gjelder alle barn som oppholder seg i Norge, jf. § 1-2. Barn som er tatt med ut av landet for lengere periode er ikke omfattet av loven.

Det er som regel svært utfordrende for foreldrene som blir utsatt for et tvangstiltak fra barnevernstjenesten å ivareta sine rettigheter og innvendinger mot vedtaket. Et hvert tvangstiltak fattet av barneverntjenesten skal etterprøves av barnevern og helsenemnda som er et domstols-lignende organ, der partene og deres advokat legger saken frem og det treffes en avgjørelse. Avgjørelse fattet av nemnda kan bringes inn for ordinær domstol som er tingretten for overprøving dersom en av partene begjærer det.

Det er som regel nødvendig for den private part som blir utsatt for et slikt tvangstiltak, som omsorgsovertakelse og plassering av ungdom med adferdsproblemer, å la seg bistå av advokat. I de aller fleste tilfeller i saker med tvangstiltak dekkes advokatutgifter av det offentlige, uavhengig av foreldrenes inntekt.